Kampfly - hva nå?

Forsvarsbudsjettet for 2011 er akkurat lagt frem. I følge Regjeringen et budsjett som gjør det mulig å videreføre moderniseringen av Forsvaret i henhold til plan. Det innebærer bl.a en reell økning av materiellinvesteringsbudsjettet med over 300 mill. kr. Anskaffelsen av nye kampfly gis bred omtale i budsjettet. Endringer i F-35 programmet fører til endringer i det norske prosjektet. Ikke overraskende i og med at forsinkelsene innebærer at flyenes operative kapasiteter blir tilgjengelige noe senere enn tidligere planlagt og at stordriftsfordelene som en fullskala serieproduksjon vil innebære kommer senere enn opprinnelig antatt. Oppstart av hovedleveransene av fly er forskjøvet med to år, fra 2016 til 2018. Derfor blir det heller ikke noe av at det allerede i år, eller senest våren 2011, blir fremmet en proposisjon til Stortinget med forslag til vedtak om antall fly, kostnadsramme og tilleggsfinansiering. I stedet sier Regjeringen nå at den tar sikte på, innen utgangen av 2011, å innhente fullmakt fra Stortinget for å anskaffe inntil fire treningsfly med leveranse fra 2016.

I budsjettet opplyser Regjeringen også at det hittil i F-35 programmet er inngått kontrakter mellom norsk og amerikansk industri til en verdi av om lag 2,1 mrd. kr. (350 mrd. USD) og at potensialet som Lockheed Martin og de to motorleverandørene har presentert er i størrelsesorden 6 mrd. USD. Dette er tall vi kjenner igjen. Utfordringen er imidlertid at de 6 milliardene på ingen måte er sikret for norsk industri. For det første er store deler av dette beløpet industrielle muligheter som leverandørene presenterer på tilsvarende måte overfor et flertall av partnerlandene. Med andre ord er det rimelig stor grad av sikkerhet for at deler av det skisserte potensialet ikke vil gå til norsk industri. Det kommer til å bli en tøff kamp mellom industrien i F-35 nasjonene for å sikre seg en størst mulig andel av potensialet som er skissert. For å vinne denne kampen er det en forutsetning at pris og kvalitet møter kravene, det betyr at konkurransedyktighet er helt avgjørende. Videre må norsk industri ha rammebetingelser som i størst mulig grad er på linje med det våre konkurrenter har. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig alene. I tillegg til at industrien må være konkurransedyktig, er det helt avgjørende at Norge fremstår som en troverdig kunde, med et robust nasjonalt kampflyprosjekt, som i størst mulig grad sannsynliggjør at vi vil anskaffe fly som planlagt. Da blir også norsk industri en attraktiv partner for leverandørene av flyene.

Derfor er det bra at en nå ikke velger å sette beslutningene i kampflyprosjektet på vent inntil alle spørsmål om antall fly, prosjektets ramme, lokalisering osv. er avklart. Da kunne Norge fort ha kommet i en situasjon tilvarende den noen av partnerlandene befinner seg i, hvor det stilles spørsmål om hvorvidt de vil gjennomføre sine kampflyanskaffelser som planlagt. Ved å signalisere at Regjeringen i 2011 vil be om fullmakt til å anskaffe inntil fire fly blir troverdigheten opprettholdt til tross for at hovedleveransen utsettes. Sett fra industriens ståsted er der for en proposisjon til Stortinget så tidlig som mulig i 2011 å foretrekke. Det vil bidra til å redusere usikkerheten i det norske prosjektet sett fra leverandørenes ståsted og dermed gjøre det mer attraktivt å satse på norsk industri som leverandører til flere av de anskaffelsene som til sammen utgjør det skisserte potensialet på 6 mrd. USD. Det er all grunn til å minne om at de aller fleste industrielle mulighetene som leverandørene har skissert, forutsetter at kontrakt inngås i løpet av ett til to år. Det betyr at når kampflyprosjektet i sin helhet skal legges frem for Stortinget i 2012 så vil vi med stor grad av sikkerhets kunne vite hva det realistiske potensialet for norsk industri i F-35 programmet er.

Oppdatert: 04.11.2010 11:26
av fsi fellesbruker