Torleiv Opland skriver i Dagens Næringsliv 21. mai at en helhetlig politikk som legger til rette for nødvendig vekst og utvikling er nødvendig for at forsvarsindustrien skal kunne levere som forutsatt inn i Langtidsplanen. 

Del denne siden

Det politiske Norge har samlet seg om å heve vår beredskap og styrke Forsvaret. Her blir forsvarsindustrien avgjørende for å sikre nasjonal forsvarsevne og forsyningssikkerhet.

Utgangspunktet er solid. Norsk forsvarsindustri leverer verdensledende teknologi, noe som underbygges av at Norge i 2023 var tredje største eksportør til det amerikanske forsvarsmarkedet. I tillegg til å være med i Nato, er det også viktig at vi er integrert i EUs forsvarsindustrisamarbeid. Inntekter, sysselsetting og ordrereserver har økt over flere år, og det er investert i kapasitetsøkninger, særlig for å støtte Ukraina.

I årene fremover trengs en langt større opptrapping i vår forsvarsindustri. Den skal bidra til oppbyggingen av det norske forsvaret, men også levere til allierte lands forsvar. Lagerhyller i Norge og hos allierte skal fylles opp. Det kan også komme skjerpede Nato-krav til beredskap og beholdninger. Samtidig vil støtten til Ukraina løpe over mange år, også etter en eventuell avtale som avslutter krigen.

Norsk forsvarsindustri er derfor i en ny normal, hvor en samlet industri må bidra. Mellom 1500 og 2000 norske bedrifter er underleverandører til de store selskapene. Og flere små og mellomstore bedrifter skal selv utvikle og produsere viktig forsvarsmateriell.

Konkret må produksjonen økes kraftig, samtidig som det nærmest kontinuerlig må utvikles ny teknologi og nye kapasiteter. Det er mulig å lykkes, men det avhenger av en helhetlig politikk som legger til rette for nødvendig vekst og utvikling.

Fire overordnede spørsmål på nasjonalt plan kan her løftes frem som sentrale for at industrien skal kunne levere som forutsatt inn i langtidsplanen for Forsvaret:

Industriens ansvar for å understøtte operativ virksomhet bør utvikles og tydeliggjøres, noe som også vil gi Forsvaret større mulighet til å prioritere sine kjerneoppgaver. Det vil ikke bare være en kosteffektiv ordning i totalforsvarets ånd, men også en helt nødvendig tilpasning til dagens teknologiske utvikling. Et tett og tillitsbasert partnerskap hvor det er klarhet i ansvar og roller, vil også gjøre det mer tydelig hva industrien helt konkret skal levere i fred, krise og krig.

Mangel på forutsigbarhet er den viktigste hindringen i veien for at vår industribase skal vokse. Forutsigbarhet er nødvendig for at industrien skal gjennomføre tiltak for økt produksjon og utvikling, bygge ut leverandørkjeder og sette av produksjonskapasitet for beredskap og forsyningssikkerhet. Langtidsplanen gir ikke i seg selv den forutsigbarheten bedriftene trenger. Det som trengs, er konkrete kontrakter eller risikoreduserende tiltak. Langsiktige og forpliktende avtaler mellom Forsvaret og industrien vil her være et grunnleggende grep. Slike strategiske samarbeidsavtaler vil skape bærekraftige økosystemer på industrisiden for å understøtte Forsvaret, sikre robuste forsyningskjeder, og gi beredskap i kriser og krig.

I en ny normalsituasjon med rask teknologisk utvikling, trengs langt hurtigere anskaffelsesprosesser. Tiden det tar å dekke operativt behov med operativ evne, må forkortes betydelig. FFI har lenge hatt gode forslag på bordet om hvordan dette kan oppnås. Forenkling og utnyttelse av handlingsrom i regelverk er viktige stikkord. Her må vi også ha tillit til at industrien innenfor gitte rammer selv kan finne løsninger på Forsvarets behov, uten for mange detaljerte spesifikasjoner.

En kraftfull og strategisk satsing på FoU er nødvendig for å sikre tilgjengelighet av teknologisk ledende kapasiteter. Vi må blant annet utvikle en modell som bedre fanger opp sivilt utviklet teknologi det er behov for på forsvarssiden. Vi må også spørre oss selv om den norske innovasjons- og virkemiddelmodellen er den beste for å skalere selskaper og teknologi, også på forsvarsområdet. En enkel og effektiv FoU-modell er et spørsmål av stor viktighet også for norsk forsvarsevne.

Vi kan vanskelig lykkes med langtidsplanen uten betydelig bedring, blant annet på ovennevnte områder. Ansvaret for dette ligger hos regjeringen, og særlig hos forsvarsministeren. Det er imidlertid også nødvendig med en bred kulturendring når det gjelder synet på industriens rolle i forsvaret av Norge. Å endre en kultur er alltid krevende, men det er nå helt nødvendig for å oppfylle forsvarsløftet.

Artikkelen kan også leses i Dagens Næringsliv