Det rådgivende utvalget for finanspolitiske analyser knyttet forsvarsindustrien til begreper som særfordeler, subsidiering, selektiv næringsstøtte og tilkaringsvirksomhet. Det tyder på manglende forståelse om forsvarsmarkedene og forsvarsindustriens rolle i norsk sikkerhetspolitikk. FSi svarer utvalget i et innlegg i DN 16. februar.

Del denne siden

Bom fra finanspolitisk utvalg om forsvar

Årets rapport fra finanspolitisk utvalg skjemmes av manglende forståelse av forsvarsmarkedene.

Det er langt igjen før landets ressurser brukes slik at de gir størst mulig nytte. Det rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser har derfor et viktig samfunnsoppdrag. 

Rapporten som utvalget overleverte finansministeren 3. februar speiler at forsvar tar en stadig større andel av statsbudsjettet, og utvalget gir også her viktige råd.

Det gjelder blant annet balansen mellom materiell og drift, hvor Forsvaret over tiår har rotet det til med konsekvenser for norsk sikkerhet og lommebøkene til norske skattebetalere.

Selv om utvalget innledningsvis og helt riktig påpeker at forsvarsindustrien er sterkt knyttet til offentlig regulering og politikk, skjemmes flere av vurderingene av manglende forståelse om forsvarsmarkedene og forsvarsindustriens rolle i norsk sikkerhetspolitikk.

Utvalget advarer mot og kritiserer proteksjonisme, særfordeler, subsidiering, selektiv næringsstøtte og tilkarringsvirksomhet. Støtten til økt produksjonskapasitet kritiseres særskilt, da den fører til høyere skatter og økt pris på innsatsfaktorene til bedriftene som støttes.  

Utvalget peker her på forhold som åpenbart medfører økt ressursbruk i frie markeder. Men forsvarsmarkedene er så langt fra frie markeder som det er nesten er mulig å komme. De er alle mer eller mindre grunnleggende proteksjonistiske.

Og hvorfor er det slik? Jo, fordi nasjonale forsvar og nasjonale forsvarsindustrier er to sider av samme sak, hvor begge er nødvendige for et lands sikkerhet.

Innenfor en slik forsvarspolitisk tenkning er det ingen plass til egentlig frie forsvarsmarkeder. Det er det heller ikke i Norge, selv om det norske Forsvaret kjøper det meste av sitt materiell fra utlandet.

En annen særegenhet ved forsvarsmarkedene er at det bare finnes én kunde i hvert land. Uten en statlig kunde blir det ikke utviklet forsvarsmateriell. Det vil heller ikke bli investert i økt produksjonskapasitet uten at en statlig kunde gjennom kontrakter eller andre tiltak gir industrien tilstrekkelig forutsigbarhet og risikoavlastning til å investere.

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det rimelig åpenbart for de fleste av oss at det er behov for betydelig økt produksjonskapasitet av forsvarsmateriell, etter tiår med nedbygging.

Uten større industriell kapasitet til å understøtte Forsvaret har Norge ikke troverdig avskrekking, og vi kan heller ikke støtte Ukraina slik vi må. Derfor har staten støttet bedrifter for å øke produksjonen, slik at disse har fått sikkerhet for sine investeringer i dette spesielle markedet.

Skulle man lyttet til rådet fra finanspolitisk utvalg, ville Ukraina fått mindre av forsvarsmateriell de sårt trenger. Det ville heller ikke vært mulig å øke produksjonen av forsvarsmateriell i tråd med regjeringens politikk og Stortingets føringer.

Det er lett å være enig med utvalget i at ressurser går tapt i lukkede markeder. Men land som ønsker en nasjonal forsvarsindustri må forholde seg til markedene slik de er, ikke som de skulle ønsket de var.

Det gjelder også Norge, hvor skiftende regjeringer siden krigen har ført en aktiv politikk for å utvikle en norsk forsvarsindustri. Det er ikke helt tilfeldig.

Forsvarsindustrien er og blir en politisk styrt næring. Det er også utgangspunktet for regjeringens forsvarsindustrielle strategi, som Stortinget har sluttet seg til.

Hadde finanspolitisk utvalg satt seg inn i denne strategien, ville utvalget også forstått at dets bruk av begreper som subsidiering, særfordeling og tilkarringsvirksomhet om forsvarsindustrien blir grunnleggende feil.

Her kan du lese artikkelen i DN.