Forsvarsdepartementet har nylig lansert Strategi for norsk industriell involvering i anskaffelsen av nye fregatter. Hensikten med strategien er å nå målsettingen om å videreutvikle og styrke den norske forsvarsindustrien.

Del denne siden

Strategien fastsetter rammene for industriens involvering i anskaffelsesprosessen og peker på de teknologiske kompetanseområdene som styringsverktøy for hvor norsk industri skal prioriteres. Videre skal målet om økt verdiskaping oppnås gjennom industrisamarbeid og eventuelle synergier med øvrige prosjekter i Flåteplan 24. Du kan lese hele strategien her.

FSi mener strategien peker mot en rekke viktige elementer for å sikre at fregattanskaffelsen styrker norsk forsvarsindustri.  Den operasjonaliserer slik sett den forsvarsindustrielle strategien i St. Meld. 17 (2020-2021), og sammenfaller innholdsmessig i stor grad med tilnærmingen man hadde for ubåt-anskaffelsen.

Fregattanskaffelsen blir historiens største forsvarsanskaffelse, og er derfor en unik mulighet til å utvikle vår nasjonale industribase. Forsvarsindustrimarkedet er ikke på noen måter et fritt marked, og forpliktende industrisamarbeid ved store norske innkjøp fra utenlandske leverandører vil fortsatt være et meget viktig virkemiddel.

Det sentrale blir likevel den konkrete oppfølgingen av strategien. Industrien har klare forventninger til at myndighetene følger opp strategien på en solid måte, helt fra beslutningen om nedvalg, til kontraktsinngåelse og underveis i levetiden til fregattene. Som også strategien vektlegger, må leverandørens forpliktelser om industrisamarbeid tilsvarende kontraktssummen gjøres tydelige og forpliktende. Industrien ser frem til et tett samarbeid med myndighetene om dette arbeidet, som vil bli krevende.

Strategien åpner også for bygging av fregattene i Norge. En fregatt er et meget avansert fartøy vi i realiteten ikke har erfaring med å bygge. Å gå løs på den slik oppgave er noe man skal tenke meget grundig gjennom.

Gjort riktig, kan fregattkjøpet bli sentralt i arbeidet med å gi norsk forsvarsindustri forutsigbarheten som trengs for å utvikle seg videre. Forsvarsindustrimarkedet er krevende på flere måter, og for bedriftene er det nødvendig med langsiktig inntjening for å forbli konkurransedyktig.  

Fregattkjøpet må også utnyttes til å utvikle strategisk samarbeid mellom norsk forsvarsindustri og leverandørlandets industri, slik man f.eks. lyktes med i ubåt-samarbeidet med Tyskland, der man samarbeider om utviklingen av et nytt supersonisk missil. For bredden av norsk industri er det viktig at slike innkjøp brukes til å bygge nye strategiske partnerskap med andre lands industrier.

Norsk forsvarsindustri som helhet er en suksesshistorie og har gode forutsetninger for å levere inn i et fregattsamarbeid. Utgangspunktet har vært ledende teknologier, som kontinuerlig har blitt utviklet. Samarbeidet mellom industrien og myndighetssiden har også vært avgjørende for å lykkes, og slik vil det fortsatt være.

Det er samtidig viktig å forstå at forsvarsindustrien er en krevende bransje. Man kan bare forbli relevant i dette markedet dersom man kontinuerlig utvikler både teknologien og hele bedriften. Det gjelder også våre store selskaper, som hele norsk forsvarsindustri er avhengig av. Vi ser dessuten en rekke nye spennende teknologier, hvor også norske SMBer ligger langt fremme. Et sentralt poeng for å lykkes med å bli en forsvarsleverandør, vil være å utvikle robustheten man trenger i dette markedet. For å lykkes med det, vil det være viktig at norske bedrifter i enda større grad finner sammen i ulike typer samarbeid.

Med god grunn er det i strategien lagt vekt på involvering i hele levetiden. Store systemer som fregatter, med alle sine undersystemer, vil være gjenstand for mer eller mindre kontinuerlig oppdateringer. Det stiller også større krav til hvilke bedrifter som kan være med, da man vil ha behov for robuste selskaper som man vet kan levere i tiår fremover. De ulike aktuelle leverandørene av fregatter er svært opptatt av dette, da de ikke ønsker å gjøre seg avhengig av selskaper de ikke vet kan levere hele veien. Dette handler også om sikkerhet for operativ beredskap.

Utviklingen forsterker også nødvendigheten av felles utviklingsprosjekter og teknologioverføringer. Det er ingen som kan si sikkert hva slags systemer de norske fregattene vil ha om bord om 10-20 år, og enda mindre 30 år. Derfor må det satses hardt på et samarbeid med leverandøren og leverandørlandets industri om å utvikle det som man senere må ha om bord på fartøyet. Her ligger det også store muligheter for norsk industri. I stor grad er kvaliteten på norsk forsvarsindustri i dag et resultat av slikt samarbeid med utenlandsk industri, og viktigheten av slike prosjekter vil bare bli enda viktigere i årene fremover.